Bokserie på 8 bøker
Bok 1 GULLHJERTET
Skudeneshavn,mai 1830
Tora holdt godt rundt det lille gullhjertet som hvilte i venstre hånd, og hun kjente på alt som det ga henne. For det holdt samlet alle de minnene om det som engang hadde vært, og det som ikke var i livet hennes lenger.
Hun kunne kjenne på alt det som strømmet ut av det, og for noen fantastiske følelser, og minner som det bar i seg! For det var dette gullhjertet som han hadde gitt til henne den siste dagen som de var sammen, slik at hun ikke skulle glemme han. For hva betydde hun for han? Hun betydde alt for han!
Det var som om hans ord var risset inn i dette gullhjertet, og hun kunne kjenne på den hjerte kontakten som hun fikk av dette. En hjerte følelse som tok tak i henne og førte henne av sted utover havet, utover på de hvite bølgetoppene. Helt til Tora nådde ham der ute i sin lengsel etter ham, for det var der hun kunne kjenne på at deres hete lepper møttes slik at hun kunne holde minnene sine vedlike.
Hun kunne ennå minnes disse hete kyssene som hadde åpnet opp hele himmelen for henne, og hun kunne kjenne hvordan solen sine stråler hadde fylt opp hele hjertet hennes.
Men det var lenge siden nå, siden han hadde dratt av sted med den store hvite seilskuten, Amalie, og siden hadde Tora ikke sett ham.
Hun levde nå kun med det indre minnet som hun hadde etter ham, og det var ikke et lite minne som han hadde gitt henne. For det handlet om hele livet hennes som han hadde fylt henne opp til randen med, av lykkelige følelser.
For det var deres to hjerter som hadde tvinnet seg sammen til å bli til en lidenskapelige følelse. En lidenskap som var på randen av hva et menneske kunne tåle å romme, uten å skulle dø av denne gleden og lykken som dette hadde gitt til Tora. En endeløs glede som to mennesker hadde funnet hos hverandre sammen i en lykkerus, i en lidenskap som han hadde vekket til live i henne. En lidenskap som Tora ikke visste at det fantes her på denne jorden.
Tora pustet inn den friske sjøluften som var fylt med livet sine salter, og hun kjente på at alt av følelser roet seg ned. Hun la det lille gullhjerte på sin sikre plass, før hun gikk med faste og raske skritt tilbake innover til byen igjen. Mens tankene hennes holdt fast på at i morgen ville han komme hjem til henne. Det var hun helt sikker på! For det var to gull hjerter som hadde blitt til englevinger.
Bok 2 Lys i Mørket
Josefine stakk den gamle og slitte konvolutten ned i lommen på arbeidsklærne sine før hun gikk inn på kjøkkenet igjen. Hun gikk rett bort til bøttene sine og satte straks i gang, med å få renset og skrelt ferdig grønnsakene som Selma trengte til middagen.
For hun visste at tiden gikk så alt for fort før det skulle være middag. Hun så at Selma kikket bort på henne og var nysgjerrig på hva det var den fremmede mannen ville henne. Men Josefine hadde tenkt å holde Selma på pinebenken, ville hun vite noe fikk hun jaggu spørre henne.
Josefine kjente at dette gjorde henne så utrolig godt, for første gang å kunne kjenne på at hun hadde en bitteliten kontroll over Selma.
Hun smilte lurt til seg selv, mens hun flyttet blikket sitt tilbake til bøtten og grønnsakene, hun ville jo ikke skjære seg på den kvasse kniven sin.
Josefine kunne formelig kjenne hvordan denne konvoluttert brant i lommen hennes, her som hun satt og fikk skrelt ferdig alle grønnsakene. Hun hørte plutselig at Selma sin stemme trengte igjennom denne knusende stillheten som rådet i mellom dem her ute på kjøkkenet. «Hva var det denne mannen ville deg? Som var så utrolig viktig at han måtte komme midt i arbeidstiden din og forstyrre deg?»
Josefine snudde på hodet sitt og så bort på Selma, og tenkte seg fort om hva det var hun ville svare henne tilbake; «Han kom med siste nytt ifra familien min, og jeg følte at det var godt å få vite at alt stod bra til med alle der hjemme!»
Josefine så hvordan Selma formelig knep øynene sine, mer sammen, for det var som hun ante at det lå noe annet i luften som hun ikke visste noe om. Josefine hadde ikke tenkt å si noe mer, det var hun fast bestemt på, og fortsatte å skrelle.
Josefine kunne nesten kjenne hvordan hele lommen hennes brant, av hennes egen nysgjerrighet.
Så ble de avbrutt med at kjøkkendøren plutselig gikk opp, og Sara kom inn. Hun så smilende på dem og sa med hviskende stemme. «Siste nytt er at selveste fruen har bestemt seg for å reise med Janne inntil Haugesund i morgen tidlig etter frokosten. Det hørtes ut på henne at det var selveste herr Andersen som hadde bestemt dette. For hun likte ikke at hun måtte reise innover til Haugesund, å skulle bo hos familien Severinsen!»
Så fruen skulle altså reise med Janne innover til Haugesund i morgen? Ja, og det likte hun vel ikke noe særlig! Hvordan ville det gå med Janne? Fantes den noen ny løsning for henne? Josefine kjente på seg hvor engstelig hun var for Janne som hadde giftet seg med en tyrann av en mann, huff.
For i det huset hadde jo fruen ingen kontroll, og måtte følge ordrene som selveste fru Signe Severinsen hadde bestemt.
Bok 3 Vintersol
Josefine stod som hun var frosset fast, og fikk ikke frem et eneste ord, men bare lyttet til hva denne mannen sa; «Men skal du ikke be meg om å komme inn? Det er kaldt ute i dag.» Hvem var denne fremmede mannen?Det var som hun hadde sett ham før, men kunne ikke komme på hvor det var hun hadde sett dette ansiktet hans.
«Jeg forstår godt at du er i sjokk! Jeg er Teodor Andersen. Faren til Oskar Andersen. Og jeg døde ikke da seilskipet Amalie forliste forover 16 år siden.» Et spøkelse i fra døden sitt rike? Var det det juleånden kom med så tidlig på morgenen? Josefine kunne da ikke tro at denne mannen som stod her og snakket til henne skulle være den gamle skipsrederen, Teodor Andersen?! For han var jo død. Hva skulle hun tro?
Han lignet slettes ikke på de bildene som hun hadde sett av herr Teodor Andersen, som hun hadde funnet oppe på loftet!
Hun tok ytterdøren og åpnet den opp på vid gap og slapp ham inn. Spøkelse eller ikke? På selveste julaften ankom han! Dette var damer mystisk enn noe annet her i livet!
Josefine visste ikke hva hun skulle si, men lyttet til hva denne Teodor Andersen sa; «Det er isende kaldt ute i dag, og det er som denne kulden kommer langt ute i fra havet, ishavet i nord.»
Var han virkelig? Skulle hun ta på ham slik at hun fant ut om han var et spøkelse som hadde kommet inn i fra selveste døden sine portaler? Dette var veldig skummelt, syntes Josefine! Hun klarte ikke å ta øynene i fra ham her hun stod som forsteinet, mens hun lyttet. «Jeg vet at jeg er tidlig uten. Men jeg kom akkurat inn med seilskuten Amanda, og tenkte at det var da den beste julegaven som Oskar kunne få på denne dagen.»
Josefine visste ikke hva hun skulle gjøre, for hun var langt inne i sin lille verden, som akkurat nå var blitt til ett stort kaos! «De får komme inn i varmen. Oskar har ikke stått opp enda! Men De kan sitte inne i finstuen og vente, hvis det passer for Dem?»
Hun tok imot den fine hatten og de varme hanskene hans, som hun la på hattehyllen her i hallen. Så hjalp hun ham med å få av seg den flotte og sorte vinterfrakken, og fikk hengt den opp. Hun lukket opp døren inn til finstuen, mens hun kunne se undringen hans her han ble stående for å kikke seg rundt, her inne.
«Så annerledes det er blitt her i dette huset nå. Det er som alt det mørket som lå her ikke finnes her mer, underlig.
Bok 4 Svanesang
Josefine var helt sorgtung her som hun stod og vinket til herr Teodor og herr Sigmund. Som stod derom bord på denne store seilskuten. Som var så vakker!
Hun så at de stod der blant alle de andre lykkelige og ulykkelig mennesker som skulle reise ut i verden av forskjellige grunner. Her som de alle sammen var på søken etter den nye lykke i livet! Og herde sammen hadde tatt farvel med alt det gamle, slik at de skulle være åpen for det nye!
Josefine kunne se at solen laget store solringer av lys, som den omringet denne vakre seilskuten med.
Det var som hun plutselig så at det var et kjent fjes som så på henne? Et vakkert ansikt som hun elsket så utrolig mye.
Nei, det kunne da ikke være ham som stod der og vinket farvel til henne!
Det måtte være dette sterke sollyset som hadde skapt dette foran hennes øyne.
Josefine kjente at hun ble usikker på om det virkelig kunne være ham som stod der, og holdt godt rundt en vakker ung kvinne.
Det var som de var nyforelsket, der de stod tett omslynget. Og det varsom om at øynene hennes, ikke klarte å gi slipp på dette bildet. Der hun stod som forsteinet, og så på det. Mens tårene kom opp, og bare begynte å strømme ut av øynene hennes. Her hennes sjel hadde blitt knust av disse to forelskede sjelene, som hun hadde sett!
Hun kjente hvordan hjertet hennes snørte seg sakte sammen, i sin fortvilelse over dette som hun nå opplevde.
Hun kjente at det var en stor smerte som kom inn i hjertet hennes, og trengte seg på. Uten noe ende!
Ville hun klare å overleve dette....
Bok 5 Sommerfuglens Dans
Hun tok alle blomstene og var helt fullastet, her hun stod under treet i skyggen i fra solen sine varme stråler. Hun kikket smilende bort på ham, og hørte hvordan han svarte henne tilbake igjen. «Da har vi to en avtale! Men jeg trenger ett kyss til, før jeg kan gå!»
Åh, Samuel da! Ikke gå dypere inn og gi oss noen form for trøbbel! Hun kunne kjenne at hun fikk et sug inni seg i det han kom nærmere henne, hun kunne kjenne på den gode lukten av ham.
Han luktet av alt, her hun kunne kjenne den gode blomsterduften, saltvannet og den gode vårluften. Alt dette var en farlig blanding, her solen kom inn! Hun kjente hans varme og våte lepper som møtte hennes. Mmm, han var så utrolig myk. Hun kunne kysse ham til evig tid, så godt var det! Her hun kjente hvordan de omsluttet hverandre.
«Josefine! Hva er det som skjer! Hva er det dere to gjør!!!»
Hun ble helt satt ut av denne morske manns stemmen som hadde snakket til henne. Og hun slapp Samuel fort, og puffet ham bort i fra seg!
Hvem var det som hadde sett de to sammen? At de to hadde kysset hverandre her midt ute i det åpnet landskapet. Midt her i gaten! Noe som var helt usømmelig! Hun snudde seg fort rundt og så på den opprørte mannen som stod der som fastfrosset og bare stirret på de to.
Bok 6 Aske eller Ild
Hun var glad da hun endelig kom seg så langt at hun så det lille gjestehuset, og hun kunne se at en ny dag hadde så vidt fått begynt. Og hun så at det lå noe på trappen.
Det var som øyne hennes ble så fokusert på det! For hva var det som lå der? Josefine måtte bøye seg ned for å se nøyere på det. Det lå en gullring der! En gammel giftering! Hvem var det sin?
Hvem hadde lagt den der! Hun grøsset. Hva skulle hun gjøre? Var dette også en giftering som var innsatt med ondskap?
Det var som hun følte at det var noen der som holdt øye med henne. Men hvem? Da hun hørte at det kom noen i mørket.
Hun syntes hun kunne høre at det knakk i noen greiner. Det var småsteiner i fra grusen som lagde en svak lyd. Var det et dyr? Eller vardet et menneske som kom i mot henne. Var det en mann? Hun kunne ikke se noen. Men hun følte at det var noen fra mørket som sa svakt: «Josefine!!» Hvem var det som kallet på henne??
Bok 7 Nord Stjernen
Hvor hadde denne stormen kommet i fra? Og hvor ville den føre dem med seg?
Josefine klarte ikke å røre seg der hun lå som fast spikret til køyen sin.
Hun var fanget av været, og stormen der hun lå og hadde mer enn nok med å skulle klare å overleve. Hun kunne merke hvordan redselen hadde tatt henne!
Og hun hadde mer enn nok med å holde seg fast i køyen sin der hun lå, her en ny bølge kom inn, og knuste det lille vinduet som var her inne i lugaren og vannet strømmet inn igjennom det.
Det fylte opp alt her inne på lugaren. Og Josefine hadde mer enn nok med å skulle klare å puste av all angsten som hadde tatt henne.
For nå føltes det som om de kom til å kantre og gå under, her mer vann kom inn i gjennom det knuste vinduet. Og Josefine kunne kjenne hvordan det kalde sjøvannet tok henne, og hun ble borte!
Bok 8 Gaven
For dette var ikke første gangen folk som bodde her på den hellige øyen hadde rømt!!
Josefine håpet bare at Samuel og Jarle snart ville komme. Hun likte ikke at de ikke var her sammen med dem. Josefine kunne kjenne hvordan svetten silte av henne, hun var blitt tørst og trett av og gå her i det endeløse mørket.
Det var mange skygger av krigerske menn som ropte og skrek, og som sprang overalt, kunne Josefine både se og høre.
Her skuddene fløy, overalt, og skrikene kom så alt for nært!! Josefine kunne kjenne at redselen hadde tatt henne. Hun kunne se og kjenne at enden var nær for dem alle sammen.
For vognen var blitt så utrolig tung, her som de gikk på en vei som var blitt så alt for myk!! Hun kunne se speilrefleksene i fra havet at det ikke var langt unna henne. Plutselig var det en skygge som hadde fått tak i henne, og lagt hånden for munnen hennes. Og hun ble dratt ut i det kalde vannet!!
